Opptegnelser mellom skulptur, video og lyd
I utstillingen four works viser kunstnerne Megan Roberts, Raymond Ghirardo og Naysa Tønnesland Andrade nyere arbeider som speiler ulike livsfaser og utforsker ulike skulpturelle materialer. Verkene krysser hverandre, både tematisk og gjennom samarbeid mellom de tre kunstnerne. Andre tema som dukker opp i utstillingen er knyttet til kommunikasjon, bevegelse og transformasjon.
Kunstnerne Megan Roberts og Raymond Ghirardo arbeider primært med installasjoner som benytter video som skulpturelt element. De har jobbet sammen i over 30 år, og begynte å jobbe sammen før videomediet ble innlemmet i kunstverden, og har en tydelig skulpturell inngang til det å arbeide med video.

Installasjonene bærer preg av at det er kunstnere med håndverksmessige ferdigheter som står bak verkene. De er utforskninger av flate og tekstur i møte med øyeblikkets poesi – hvor videomediet skaper egne rom og brukes for å åpne rifter i rommet til en annen virkelighet. Særlig er dette tydelig i verketSubmerged (2013) som undersøker overflatetekstur i vann som projeksjonsflate, i det som kan minne om en fødsel eller en tidlig livsfase.
Naysa Tønnesland Andrade arbeider med lysskulpturer, samt materialer som video, objekt, tegning og installasjon. I four works medvirker hun i flere av verkene, og viser en interesse for språkspill og kommunikasjonsvansker i installasjonen De aca a tokyo te escribo. (From here to tokyo i write you)(2012). Her er en flaskepost ”sendt” til en venn som befinner seg i Tokyo, og meningsinnholdet i brevet er brutt opp og satt sammen etter noen fonetiske koder skapt av kunstneren. Resultatet er en språklig sammenblanding av spansk og japansk – som står å lese på veggen, og kan høres i en monter hvor vi også finner den aktuelle flaskeposten. I arbeidet Mujer-silla(2013), direkte oversatt kvinne-stol, utforsker kunstneren det å være fanget i en rolle. En skikkelse i projeksjonen over en stolkvinne oppstilt langs veggen forsøker å rykke seg ut av sin form.
Verket I’ll Fly Away (2013) viser en serie ansikter støpt i rispapir, hvor høytaleren inne i formene skaper resonans for naturlyder som høres fra formene. Tittelen henspiller på en kjent gospel-sang som i milde ordelag beskriver livets slutt.

Andreas Hansen Schille