14 April – 7 May

BABEL visningsrom for kunst welcomes you to the solo exhibition Berøringstur by Ellen Henriette Suhrke.

Opening reception Friday, April 14th from 18.00 – 20.00

Opening hours:
Thurs/Fri 16–19
Sat/Sun 12–16

Berøringstur is a series of tactile tours for blind participants, taking place among art in the collection of the National Museum. Each participant is given a personal tour with a guide from the museum. During the tours, visual impressions are replaced by touch and scent impressions, and the surroundings are being explored with nostrils and fingertips while the museum guide describes what she sees. The tours offer a different way of navigating through one’s surroundings.

At Babel, Suhrke exhibits two videos from two tactile tours. The tours took place in the museum’s sculpture collection and in Villa Stenersen. During one of the tours, even the conversation is partially tactile, by the use of haptic signals that are being drawn by an interpreter on the participant’s back.

The exhibition also includes a pair of tactile photographs. They are part of a series of close-ups that explore the sculpture «Ung mann og kvinne» by Gustav Vigeland, which is on display in Vigelandmuseet. Writer Inger Wold Lund has made visual descriptions of each image, and her descriptions are written over the images in the form of braille. In this way, the photographs can also be read by fingertip.

Ellen Henriette Suhrke (b.1984) lives and works in Oslo and holds an MFA from Bergen Academy of Art and Design. Her recent solo exhibitions include Kunsthall 3,14 (Bergen), PODIUM (Oslo), Oppland Kunstsenter (Lillehammer) and Archipelago at Hordaland Kunstsenter (Bergen). She has published the photo book «Touch Tours» at Multipress forlag.

The exhibition is supported by Arts Council Norway.

………………………………..

Berøringstur

Marte Ingebrigtsen

Er det ikke noe ironisk, nesten forbudt, i å gestalte møtet mellom skulpturer, steder og en døvblind tilskuer i en film? En guide fører blinde og hørselssvekkede Cors hånd over en glassplate i Villa Stenersen og kameraet viser oss hvordan hun like etter, like ved, varsomt flytter en lapp ut av bildet og ut av rekkevidden av Cors hånd: «vennligst ikke rør».

Som en speiling av subjektets sansetap blir de to videoene som utgjør Berøringstur en slags omvei til verkets kjerne: vi får se og høre, mens lukten og berøringen, så viktige for tilskueren det portretterer, forblir utilgjengelige for oss. Når vi slik føres til å møte verket på en ny måte, er ikke effekten fremmedgjørende, den bringer oss heller nærmere, helt inntil på Cors hender mot de ulike overflatene, med lyden av fingrenes bevegelser tett på.

Tradisjonelt befinner den visuelle kunsten seg i en sfære utenfor tiden, der temporaliteten først og fremst finnes i tiden tilskueren bruker på å se på verket. Med video som medium forholder det seg naturligvis annerledes, i og med at verket i seg selv har en egen tid, og i det narrative i de to Berøringstur-filmene finnes det også et lag til, av tiden som utspiller seg i hendelsene som gjengis: Cor som ser på de to skulpturene og turen hans gjennom Villa Stensersen. Samtidig representerer overflatene i bygningene og skulpturene det tradisjonelt tidløse, og ved å vise dette møtet mellom verk og tilskuer i et slikt videolandskap stilles de ulike temporalitetene opp mot hverandre på slående vis i Cors møte med verkene.

Jeg lytter til Knausgårds Min Kamp, hvor mange steder har jeg ikke bært med meg dette verket, etter den første gangen med de første to bindene bare på lydbok, noe jeg til å begynne med skjulte litt, for i visse sirkler er dette om ikke forbudt så i alle fall annenrangs, å bare lytte i stedet for å lese. Likevel er det hit jeg har vendt meg, først i begrensning, da jeg var for syk til å lese, deretter i det nye lyset begrensningen åpenbarte: det er dimensjoner i teksten som bare finnes når den uttales.

Innleseren hever verket enormt, for der fortellerens stemme i min lesning lød klagende, kanskje farget av alle intervjuene med forfatteren i den tiden, tilfører Ribu, som leser lydbokutgaven, en ironi som gjør de klagende partiene ikke bare morsommere, men også nærere og mer sårbare.

Når Cor beskriver hva har ser er det kanskje uten ironi, slik også Ribu leser med et alvor der ironien belyser den motsetningsfylte virkeligheten den vokser ut fra. Det hever det hele. Skulpturen er fra 150-100 før vår tidsregning, forteller omviseren i Nasjonalgalleriets magasin. «Å, så gammel,» svarer Cor. Tidens fortæringer, umiddelbart synlig i det avslitte hodet og sidene, trer ikke frem på samme måte mellom hendene hans. «Det var før min tid.»

På en måte er det nettopp dette – selve tiden – Berøringstur gestalter.

Hvor mange ganger har jeg ikke forsøkt å bygge dikt på denne bevegelsen: sanden som renner gjennom fingrene, øyeblikkene jeg griper så hardt at de oppløses til dette, bare uhåndgripelig sand. Slik er det ikke for Min Kamps Knausgård, som i en passasje om visuell kunst (og jeg klarer ikke motstå å dra linja når disse to møtes så lempelig akkurat her og nå) beskriver hvordan verden heller lander livløst i øyeblikket. Jeg henter fram papirutgaven, finner punket omtrent midt i bindet umiddelbart ut fra merket på lydbokens tidslinje, leser igjen, bare med øynene.

[…] verden var grenseløs og uoverskuelig, antallet hendelser uendelig, samtiden en åpen dør som stor og slo i historiens vind. Men det føltes ikke slik. Det føltes som om verden var kjent, ferdig utforsket og kartlagt, at den ikke lenger kunne bevege seg i uforutsette retninger, at ingenting nytt og overraskende kunne hende (Knausgård, 2009a: 218).

Hende, som «i hende», slår det meg, ordet lyser opp i blikket mitt, for i Suhkres filmer trer nettopp hendene fram som motiv og tema; berøringen blir det eneste som skaper et nå, eller omvendt, øyeblikket blir det eneste berøringspunktet vi egentlig har. Alt annet er konstruert, som en skulptur der sandens bevegelse kun våkner når lyset flytter seg over den.

Det er dette som griper meg så hardt gjennom disse filmene: forsøket, ikke på å fryse tiden, men å beholde bevegeligheten og flytte øyeblikket hit, hvor enn det skulle være. Guiden tar Cors hånd og strekker den mot utsikten, som om den finnes i fingertuppene.

Det uhåndgripelige øyeblikket, han ser med hendene, jeg føler med blikket, så nært at det nesten blir taktilt.

Photos: Susann Jamtøy/BABEL visningsrom for kunst