Å forholde seg til noe så konkret som et forlatt hus hvis vindusrammer har sluppet sitt innhold og latt løv og greiner blåse inn gjennom åpningene, er såpass prosaisk at det over tid nærmest er umulig ikke å tvinges inn i ontologiske tanker rundt det tapte og forgagne. Men for å nære den hule klisjéen om en sådan nostalgisk arkeologi, må det foreligge spor, hint, tegn som leder oss videre inn i forestillingen om en forhenværende eksistens. En knust bilderamme på et tilskitnet gulv der et tilsvarende tilskitnet maleri av en gutt med en kattunge later til å være det nærmeste man kan komme en pekepinn om smak, et ekko av et én gang prangende interiør. Idet kamera runder krokene i huset, høres lydene av tunge slepelyder og dissonante pianotoner. Lydsporet er vedvarende ullent og distansert, som var det lyder som konstant befinner seg i naborommet. Innblikket er ikke nok når overblikket mangler. Det foregår noe ufikserbart utenfor synsfeltet.

Plankverket er tilfeldigvis malt gult. Oppstillingen er – om ikke tilfeldig – blitt arrangert som et resultat av øyeblikkelige innfall, somatisk utprøving og vilkårlig materiell grenseutprøving. Forholdet mellom installasjonens omfangsrike utstrekning og dens samtidig spinkle masse er påfallende. Fra én vinkel trer et stort rektangel frem i lokalet. Fra en annen vinkel ses en trekant innrammet av to paralleller. Materialene virker nærmest utelukkende som avgrensninger for tomrommet som til enhver tid befinner seg imellom. Den statiske, men optisk sett fleksible, strukturen fungerer som en voluminøs tredimensjonal bilderamme som insisterer på en todimensjonalitet.

Gustav Svihus Borgersen